Elektrolytiske kondensatorer har mye større kapasitans enn vanlige faste kondensatorer, så et passende område bør velges for måling basert på kapasitansen. Generelt kan kondensatorer mellom 1 og 47 μF måles ved å bruke R×1k-området, mens kondensatorer større enn 47 μF kan måles ved å bruke R×100-området.
Koble den røde sonden til multimeteret til den negative terminalen og den svarte sonden til den positive terminalen. Ved den første kontakten vil multimeternålen bøye seg betydelig til høyre (for samme motstandsområde, jo større kapasitans, jo større avbøyning), og deretter gradvis gå tilbake til venstre til den stopper i en bestemt posisjon. Motstanden på dette punktet er den fremadgående lekkasjemotstanden til den elektrolytiske kondensatoren, som er litt større enn den motsatte lekkasjemotstanden. Praktisk erfaring viser at lekkasjemotstanden til en elektrolytisk kondensator generelt bør være flere hundre kΩ eller høyere; ellers vil den ikke fungere som den skal. Under testing, hvis det ikke er noen lading i forover eller bakover retning (dvs. nålen beveger seg ikke), indikerer det at kapasitansen har forsvunnet eller det er en intern åpen krets. Hvis den målte motstanden er veldig liten eller null, indikerer det at kondensatoren har stor lekkasjestrøm eller har gått i stykker og ikke lenger er brukbar.
For elektrolytiske kondensatorer med uklare positive og negative markeringer kan metoden beskrevet ovenfor for måling av lekkasjemotstand brukes til å bestemme deres polaritet. Først måler du lekkasjemotstanden vilkårlig og noterer verdien. Snu deretter probene og mål en annen motstandsverdi. Den høyere motstandsverdien indikerer riktig tilkobling; det vil si at den svarte sonden er koblet til den positive terminalen, og den røde sonden til den negative terminalen.
Alternativt, ved å bruke et multimeter i motstandsmodus, kan kondensatoren lades både fremover og bakover. Størrelsen på pekerens sving mot høyre indikerer kapasitansen til den elektrolytiske kondensatoren.
